Kveithaill

Uttrykket "haill" er et nord-norsk uttrykk som nok har sin opprinnelse i kvinnens utspeklurte sinn. I riktig gamle dager hadde mange sin jobb på havet, som fisker. Gubben var ute på havet i lange perioder. I mellomtiden slet kjærringa i heimen med å stille sine ustyrlige lyster, samtidig som mistanken om at mannen var utro gnagde i bakhodet.

Den slu og utspekulerte kjærringa passet derfor på å "få seg" før gubben dro på havet. Hun overbeviste gubben om at han ikke kom til å få fisk, uten først og "fått seg haill". Gubben forlot kaia med et smil om munnen, med kurs mot de store skrei-feltene. I det de vinket farvel til hverandre, ropte kjærringa til gubben: "Husk no på at du ikkje får så mykje som en skreipinn om du har dæ kveithaill!!!". Underforstått betydde det at om han hadde seg "fremmed" (med et annet kvinnfolk...), så skulle han ikke få noe annet enn kveite! Kveitefiske krever sin mann...
Hentet fra http://www.flueligaen.com/articles.php?article_id=2 

En annen tilsendt versjon om kveithaill:
Mye sies om kveitehaill. Et gammelt nord-norsk ordtak sier at kveitehaill er vanlig haill, men i tillegg så må kjærringa sitte skrevs over taket på naustet når man drar ut på sjøen. Godt haill kreves for å få storkveite, får man derimot småkveite, vitner dette om såkalt ”Handhaill”.

Send gjerne inn flere versjoner som omfatter haill...