Havforskningsinstituttet informerer

Dr. Kathrine Michalsen Havforskningsinstituttet - Informasjon om kveite i norsk farvann.

Kveite, eller atlantisk kveite og hvitkveite som den også kalles for å skille den fra blåkveite, er den største beinfisken i norske farvann og har i alle år hatt en spesiell status i fiskeri og folkeminne. Det er en av de best betalte matfiskene våre og et yndet mål for både yrkes og fritidsfiskere. Som voksen er det en utpreget dyphavsfisk, men den jakter i alle dyp, også helt opp til overflaten. Som mange andre dyphavsarter blir den kjønnsmoden relativt sent, har lav naturlig dødelighet og oppnår derfor høy alder om den ikke blir fisket for hardt.

Kveite er stedbunden og gyter ofte innenfor et svært begrenset område. Når kveita samler seg på gytefeltet i såkalte gytegroper er de et lett bytte for fiskerne. Det finnes flere eksempler på at en garnlenke på tvers av en slik ansamling av kveite kan gjøre uopprettelig skade. For noen år siden fikk en fisker på Vestlandet 1200 kilo kveite på 20 garn, mens det i ettertid ikke har vært en kveite å få i dette området. Det har lenge vært betraktet som nødvendig med tiltak for å sikre kveitebestanden i Sør-Norge, mens situasjonen er noe annerledes i Nord-Norge.

Før i tiden var det viktig at den første kveita som ble fanget for sesongen, ble forsiktig løsnet fra kroken og sluppet ut igjen. Det skulle sikre god fiskelykke resten av året. I moderne tid ble de første reguleringer i kveitefisket i Norge vedtatt i juli 1937, etter at det i sesongen før ble startet et omfattende garnfiske i gytetiden på denne arten. Fangstene var enorme og forvaltningen innså umiddelbart at noe måtte gjøres. Reguleringstiltakene som ble vedtatt da innbefattet fredning i gytetiden, helgefredning, maskeviddebegrensning og minstemålsbestemmelse. I dag er kveitefisket regulert med minstemål og maskeviddebegrensninger, ikke gjennom kvotebegrensinger. I tillegg er det forbudt å drive fiske etter kveite i tidsrommet 20. desember til 31. mars, med unntak for krokredskaper nord for 62N. Kveite fanges imidlertid også som bifangst i fisket etter breiflabb. Det er i dag forbudt å fiske etter breiflabb med garn nord for 64N fra og med 20. desember til og med 20. mai. Minstemålet for kveite er 80 cm.

I nord er problemstillingen noe annerledes. Der rapporteres det om store fangster og fangst av rekordstore individer. Tall fra Fiskeridirektoratet viser at fangsten av kveite levert til mottak nord for 62oN har økt betydelig fra 1997 og frem til i dag. Årsakene til forskjellene i bestandsstørrelse langs kysten kan være mange, men til forskjell fra fjordene i sør, er det i nord innført forbund mot reketråling inne i fjordene eller påbud om bruk av rist i reketrålen. Andre mulig årsaker til denne forskjellen kan være matmangel kan også føre til at kveiten i sør ikke klarer å vokse opp. Lite predatorer i fjordene (steinbit, kysttorsk, brosme, lange, blålange) kan ha ført til økt overlevelse i nord, mens liknende effekter ikke er blitt observert i Sør-Norge. Omfattende mageanalyser av flere arter inne i fjordene ville kunne gitt nyttig kunnskap om disse forholdene.

Effektive tiltak for å sikre at bestandene holder seg på et bærekraftig nivå, krever detaljert kunnskap om artens/populasjonenes utbredelse, vandringsmønster, gyteadferd og lignende. Med bakgrunn i disse problemstillingene har Havforskningsinstituttet noen prosjekter gående der vi ønsker å belyse noen av disse forholdene, øke kunnskapen og forbedre forvaltingen av denne verdifulle arten.

Det er nylig avsluttet en mastergradsstudie som omfatter alderslesing av otolitter (øresteiner) fra kveite. Den viste at kveita trolig er eldre ved en gitt lengde/vekt enn det man tidligere gikk ut i fra. Det vil si at ei kveite på 80 cm, i gjennomsnitt, ikke er 6 år, men kanskje 8 eller 9 år. Det gjør at kveita faktisk er mer sårbar for høyt fiskepress enn tidligere antatt. Studien baserer seg på data fra nesten 300 individer. Studien viser også kveita er eldre ved en gitt lengde jo lenger nord man kommer. Tidligere studier har også vist at alder ved modning (første gang den gyter) har endret seg over tid. Dette betyr at man må være veldig forsiktig når man snakker om alder ved lengde/vekt.

I tillegg er det velkjent at det er store forskjeller i vekst hos hunn- og hannfisk. En hannfisk blir sjelden tyngre enn 50 kg, mens hunnfiskene kan bli godt over 300 kg. Det er svært vanskelig å fastsette alderen på disse fiskene, fordi årringene ligger svært nær hverandre. Ny teknologi er på vei, og Havforskningsinstituttet er svært interessert i å få tilsendt øresteiner/otolitter av alle store kveiter slik at vi kan forbedre vår alders-/lengdenøkler. Ta kontakt med Erik Berg eller Kathrine Michalsen ved Havforskningsinstituttet

Merkeforsøk kan også gi informasjon om veksten og vandringsmønsteret til kveita. Det er derfor veldig viktig at alle som fanger ei merket kveite, rapporterer om dette og sender oss info om gjenfangst posisjon, lengde, vekt og kjønn.

Totalt er det merket vel 1500 kveiter siden merkingen startet i 2004. De siste årene er det yrkes- og hobbyfiskere som har stått for mesteparten av merkingen. Ca 15% av de utsatte kveitene er nå blitt gjenfanget (225 stk). Her ligger det mye spennende informasjon om vandringsmønster, vekst og adferd. De aller fleste kveitene har blitt fanget i nærheten av der de ble satt ut, men noen individer har lagt ut på lange vandringer. Spesielt kveite som er merket i området rundt Senja, har lagt ut på lange turer sørover (men også nordover!). Siden vi bare har brukt konvensjonelle merker (plast merker). Vet vi ikke om de kveite som blir fanget på samme lokalitet som de blir merket, faktisk har holdt seg i området hele tiden eller om de har vandret ut, for så å komme tilbake igjen. Hvis det er slik at gytemoden kveite legger ut på næringsvandring i en periode av livet, men kommer tilbake til sin ”barndomsfjord” å gyte skulle man forvente å finne genetiske forskjeller mellom kveite fra ulike fjorder. Havforskningsinstituttet har derfor nå satt i gang innsamling av genetisk materiale (0,5 cm av en finne + 1 cm av en gjellebue+ øresteiner) fra gytemoden kveite fra 3 ulike områder i Norge. Vi trenger minst 100 individer fra hvert område og det er det ikke så lett å få tak i siden kveita er fredet i forbindelse med gyting. Håper allikevel å få inn prøver rett før og rett etter gyting (november og april). I nord er det fortsatt lov å fiske med krok i fredningstiden så her er sjansen større for å få inn prøver. I Sør-Norge er det så lite kveite at jeg vil helst ikke at et eneste individ blir avlivet, men en finneklipp kan man få tak i. I tillegg så finnes det merker som registrerer dyp og temperatur hvert 15 minutt. Hvis vi merker kvite med slik merker vil vi få et fantastisk innblikk i adferden og vandringsmekanismene til kveite og dermed få svar på mange av spørsmålene våre. Spesielt interessant er det å få vite hvilke miljøkrav kveita stiller til sine gytelokaliteter. Tidligere forsøk med satellitt merker (slipper kveita ved en gitt dato, flyter til overflaten og sender data til en satellitt) har gitt oss god erfaring som vi kan bygge videre på. Slike merker vil også kunne fortelle oss om den kveita som vandrer sørover fra Senja har vandret tilbake til fjordene i nord for å gyte eller om den har lagt turen innom Vestlandet. Vi jobber nå med å få finansiering til å kjøpe flere slik merker slik at vi kan dokumentere adferden på en grundig måte. Slik merker vil også fortelle oss om hvordan adferden til kveita er rett etter at den blitt sluppet løs. Dette vil være viktig informasjon til debatten om catch and release og for så vidt myndighetenes påbud om å sette ut igjen kveite under minstemålet.

Dr. Kathrine Michalsen fra Havforskningsinstituttet

(Les mer under "merking av kveite" )